Lyrisk kvarter ep. 3

Med Jørgen Sejersted, Frode Helmich Pedersen og Eli Fossdal Vaage

I denne episoden av Lyrisk kvarter bidrar vi til feiringen av Pride-måneden ved å diskutere det som kanskje er Nordens første skeive dikt: Ludvig Holbergs gjendiktning av Ovids «Narcissus’ klage», fra verket Metamorphosis (1726). Diktet reiser ikke bare spørsmålet om erotisk kjærlighet mellom menn, men også spørsmålet om lyrikkens bruk av myter. Dette temaet står sentralt i diskusjonen av det neste diktet på programmet: nobelprisvinner Louise Glücks «A Myth of Devotion» fra samlingen Averno (2006). Her arbeider dikteren med myten om Persefone, som brukes til å si noe om forholdet mellom kjønnene og om barnets overgang fra preseksuelt til seksuelt vesen.

Vår gjest denne gang er forfatter Eli Fossdal Vaage, som har med seg diktet «No reiser kvelden seg i vesterbrun» av Olav Nygard. I dette diktets sanselige skildring av det kosmiske samleiet mellom natten og skyggen kan man kanskje si at dikteren skaper sin egen poetiske mytologi.

Diktene

1. Ludvig Holberg (1684–1754)

«Narcissus' klage», fra Metamorphosis (1726)

Grønne Lunde, skygged Skove,

Purpur Enge, bladed Træer!

Siger mig paa Troe og Love,

Hvo mig lig i Elskov er,

Siger, om I kand erindre

Saadant Syn i Skoven før,

Jeg seer alt hvad Sorg kand lindre;

Men af samme Syn dog døer.

Jeg seer den, som mig behager,

Den behager jeg igien,

Den mig qvæger, Liv fratager,

Er min Uven og min Ven.

Naar jeg græder, han og græder,

Naar jeg leer, han ogsaa leer,

Jeg jo finder hvad jeg leder,

Død og Liv paa engang seer.

Jeg giør Ild og Hede lider,

Stikker an, og brændes selv,

Ilden, som mig tær og slider,

Stiger op af fugtig Elv.

Gid hvad jeg attraaer var borte,

Gid den og mig ikke saae;

Vi hinandens Liv forkorte,

Begge brendend tørstig staae.

Helved jeg hør mod mig hvine,

Himmelen dog mod mig leer,

Skiebnen mig paafører Pine,

Og paa engang gunstig er.

Jeg en galde Blanding smager,

I det Honning-søde Vand,

Vedsken har som Tørst betager;

Dog staaer Siælen udi Brand.

Jeg dog zitrer ej for Døden,

Skiønt paa Fødsels-Dag jeg døer.

Siælens Skilsmis slukker Gløden,

Og paa Pinen Ende giør.

Gid den maatte leve længer,

Som min Hedes Tønder er,

Men disvær! een Siæl her hænger,

Af to enig Legemer.

2. Louise Glück

«A Myth of Devotion», fra samlingen Averno (2005).

When Hades decided he loved this girl
he built for her a duplicate of earth,
everything the same, down to the meadow,
but with a bed added.

Everything the same, including sunlight,
because it would be hard on a young girl
to go so quickly from bright light to utter darkness

Gradually, he thought, he'd introduce the night,
first as the shadows of fluttering leaves.
Then moon, then stars. Then no moon, no stars.
Let Persephone get used to it slowly.
In the end, he thought, she'd find it comforting.

A replica of earth
except there was love here.
Doesn't everyone want love?

He waited many years,
building a world, watching
Persephone in the meadow.
Persephone, a smeller, a taster.
If you have one appetite, he thought,
you have them all.

Doesn't everyone want to feel in the night
the beloved body, compass, polestar,
to hear the quiet breathing that says
I am alive, that means also
you are alive, because you hear me,
you are here with me. And when one turns,
the other turns—

That's what he felt, the lord of darkness,
looking at the world he had
constructed for Persephone. It never crossed his mind
that there'd be no more smelling here,
certainly no more eating.

Guilt? Terror? The fear of love?
These things he couldn't imagine;
no lover ever imagines them.

He dreams, he wonders what to call this place.
First he thinks: The New Hell. Then: The Garden.
In the end, he decides to name it
Persephone's Girlhood.

A soft light rising above the level meadow,
behind the bed. He takes her in his arms.
He wants to say I love you, nothing can hurt you

but he thinks

this is a lie, so he says in the end

you're dead, nothing can hurt you

which seems to him

a more promising beginning, more true.

3. Olav Nygard

«No reiser kvelden seg», fra samlingen Ved vebande (1923). 

No reiser kvelden seg i vesterbrun,

han trør på lette føter gjenom tun

og skuggeveven fjell-imillom hengjer.

Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,

og talatrasten skifter ljod og syng

med avdagsskjelven under sine strengjer.

Men dagen tek sin gangar fast i taum,

tek ferdakåpa på med gullrend saum

og burt frå blåne etter blåne skundar.

Det gular gjenom svale dal og lid

der skuggen ventar natta, brura si,

og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Med linne andardrag stig natta inn,

med myrke lokkar kringum hals og kinn

og herdaduk av alvelette eimar.

Og kløkke lundar, æolsharpe-klang,

ris bljugt som gjenteborn or moderfang

og sviv på lettan fot i svale heimar.

Det gjeng ein sælebiv imillom fjell

so fræa emnar seg og hamsar fell

og undrings-øre augo upp seg vender.

Or djupe himlar slær ein båregong

av evig skapings-gir og sfæresong

som helsar frendeblidt mot døkke strender.

Musikk: Milde Måne?!

Arrangør:
Alder:

Lyrisk kvarter ep. 3

Med Jørgen Sejersted, Frode Helmich Pedersen og Eli Fossdal Vaage

Hør på Apple Podkast
Hør på Spotify
Arrangør:
Alder:

I denne episoden av Lyrisk kvarter bidrar vi til feiringen av Pride-måneden ved å diskutere det som kanskje er Nordens første skeive dikt: Ludvig Holbergs gjendiktning av Ovids «Narcissus’ klage», fra verket Metamorphosis (1726). Diktet reiser ikke bare spørsmålet om erotisk kjærlighet mellom menn, men også spørsmålet om lyrikkens bruk av myter. Dette temaet står sentralt i diskusjonen av det neste diktet på programmet: nobelprisvinner Louise Glücks «A Myth of Devotion» fra samlingen Averno (2006). Her arbeider dikteren med myten om Persefone, som brukes til å si noe om forholdet mellom kjønnene og om barnets overgang fra preseksuelt til seksuelt vesen.

Vår gjest denne gang er forfatter Eli Fossdal Vaage, som har med seg diktet «No reiser kvelden seg i vesterbrun» av Olav Nygard. I dette diktets sanselige skildring av det kosmiske samleiet mellom natten og skyggen kan man kanskje si at dikteren skaper sin egen poetiske mytologi.

Diktene

1. Ludvig Holberg (1684–1754)

«Narcissus' klage», fra Metamorphosis (1726)

Grønne Lunde, skygged Skove,

Purpur Enge, bladed Træer!

Siger mig paa Troe og Love,

Hvo mig lig i Elskov er,

Siger, om I kand erindre

Saadant Syn i Skoven før,

Jeg seer alt hvad Sorg kand lindre;

Men af samme Syn dog døer.

Jeg seer den, som mig behager,

Den behager jeg igien,

Den mig qvæger, Liv fratager,

Er min Uven og min Ven.

Naar jeg græder, han og græder,

Naar jeg leer, han ogsaa leer,

Jeg jo finder hvad jeg leder,

Død og Liv paa engang seer.

Jeg giør Ild og Hede lider,

Stikker an, og brændes selv,

Ilden, som mig tær og slider,

Stiger op af fugtig Elv.

Gid hvad jeg attraaer var borte,

Gid den og mig ikke saae;

Vi hinandens Liv forkorte,

Begge brendend tørstig staae.

Helved jeg hør mod mig hvine,

Himmelen dog mod mig leer,

Skiebnen mig paafører Pine,

Og paa engang gunstig er.

Jeg en galde Blanding smager,

I det Honning-søde Vand,

Vedsken har som Tørst betager;

Dog staaer Siælen udi Brand.

Jeg dog zitrer ej for Døden,

Skiønt paa Fødsels-Dag jeg døer.

Siælens Skilsmis slukker Gløden,

Og paa Pinen Ende giør.

Gid den maatte leve længer,

Som min Hedes Tønder er,

Men disvær! een Siæl her hænger,

Af to enig Legemer.

2. Louise Glück

«A Myth of Devotion», fra samlingen Averno (2005).

When Hades decided he loved this girl
he built for her a duplicate of earth,
everything the same, down to the meadow,
but with a bed added.

Everything the same, including sunlight,
because it would be hard on a young girl
to go so quickly from bright light to utter darkness

Gradually, he thought, he'd introduce the night,
first as the shadows of fluttering leaves.
Then moon, then stars. Then no moon, no stars.
Let Persephone get used to it slowly.
In the end, he thought, she'd find it comforting.

A replica of earth
except there was love here.
Doesn't everyone want love?

He waited many years,
building a world, watching
Persephone in the meadow.
Persephone, a smeller, a taster.
If you have one appetite, he thought,
you have them all.

Doesn't everyone want to feel in the night
the beloved body, compass, polestar,
to hear the quiet breathing that says
I am alive, that means also
you are alive, because you hear me,
you are here with me. And when one turns,
the other turns—

That's what he felt, the lord of darkness,
looking at the world he had
constructed for Persephone. It never crossed his mind
that there'd be no more smelling here,
certainly no more eating.

Guilt? Terror? The fear of love?
These things he couldn't imagine;
no lover ever imagines them.

He dreams, he wonders what to call this place.
First he thinks: The New Hell. Then: The Garden.
In the end, he decides to name it
Persephone's Girlhood.

A soft light rising above the level meadow,
behind the bed. He takes her in his arms.
He wants to say I love you, nothing can hurt you

but he thinks

this is a lie, so he says in the end

you're dead, nothing can hurt you

which seems to him

a more promising beginning, more true.

3. Olav Nygard

«No reiser kvelden seg», fra samlingen Ved vebande (1923). 

No reiser kvelden seg i vesterbrun,

han trør på lette føter gjenom tun

og skuggeveven fjell-imillom hengjer.

Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,

og talatrasten skifter ljod og syng

med avdagsskjelven under sine strengjer.

Men dagen tek sin gangar fast i taum,

tek ferdakåpa på med gullrend saum

og burt frå blåne etter blåne skundar.

Det gular gjenom svale dal og lid

der skuggen ventar natta, brura si,

og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Med linne andardrag stig natta inn,

med myrke lokkar kringum hals og kinn

og herdaduk av alvelette eimar.

Og kløkke lundar, æolsharpe-klang,

ris bljugt som gjenteborn or moderfang

og sviv på lettan fot i svale heimar.

Det gjeng ein sælebiv imillom fjell

so fræa emnar seg og hamsar fell

og undrings-øre augo upp seg vender.

Or djupe himlar slær ein båregong

av evig skapings-gir og sfæresong

som helsar frendeblidt mot døkke strender.

Musikk: Milde Måne?!

Utenriks: Hva skjer i Afghanistan?

Lyrisk kvarter: 17. mai-spesial

Salong: Den gåtefulle bevisstheten

Gått glipp av noe?

Flere av arrangementene våre kan sees om igjen!
Podcast og strømmearkiv

Gått glipp av et arrangement?

Flere av arrangementene våre kan sees om igjen!
Se strømmearkiv

Få siste nytt fra Litteraturhuset i Bergen.

Takk! Vi har sendt deg en e-post!
Oj! Noe gikk galt.