​Anna-Eva Bergman (1909–1987) er blant annet kjent for sine store flater, abstraherte landskap – ofte inspirert av Nord-Norge – og bilder som vibrerer mellom figurasjon og abstraksjon. Hun studerte først ett år på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og gikk i 1927 over på Statens Kunstakademi hvor hun tok resten av sin utdannelse. Deretter reiste hun rundt i Europa. I 1929 giftet hun seg med den tyske kunstneren Hans Hartung. I 1939 fikk hun alvorlige helseproblemer, som gjorde det vanskelig for henne å male. Hun skilte seg da fra Hartung, og reiste tilbake til Norge. Der benyttet hun tiden til å studere middelalderens maleri, arkeologi, filosofi og geometri, studier som hun bygget videre på da hun etter krigen tok opp igjen sin kunstnergjerning.

I 1952 vendte hun tilbake til Paris, og traff igjen Hartung. De giftet seg igjen i 1957 og slo seg ned i Antibes. Han tilhørte da Pariserskolen, en naturnær og mer ekspressiv retning. Bergman fulgte ikke sin mann, og gikk over til en mer geometriserende måte å forholde seg til virkeligheten på – med store avgrensede fargeplan. Hun begynte også å ta i bruk egg-tempera, sølv og gull, i 1960-årene ofte med motiver fra Norge. Men ikke i en figurativ stil – malerier som Blått fjell og Sølvfjell, begge fra 1970-tallet, viser begge hvordan hun forenkler og monumentaliserer formene.

150,–/120,–/60,–

​Foto: Hartung Bergman-stiftelsen i Antibes